Har finans en siviliserende side?

Uten finans kunne sivilisasjonen aldri stablet seg på bena, argumenterer professor William Goetzmann. Men har finans nå gått fra å være samfunnets tjener til å bli dets mester?

Money Changes Everything – How Finance Made Civilization Possible
William Goetzmann
Princeton University Press, 2016
Anmeldt av: Markus N. Reitan

Finans har et omdømmeproblem. Av alt som skrives om finans, er trolig godt over 90 prosent negativt ladet. Siden finanskrisen har det komme en flod av bøker om hvordan finans destabiliserer økonomien, skaper kriser, og den som har vært i vinden de siste årene: forsterker ulikheter i samfunnet. Tidligere amerikansk sentralbanksjef Paul Volcker talte derfor for mange da han sa at det ikke har vært en eneste nyttig finansiell innovasjon siden minibanken på slutten av 1960-tallet.

Har finans fortjent sitt dårlige rykte?

Yale-professor William Goetzmann har påtatt seg den ambisiøse oppgaven å skrive historien om finans, fra Babylon til vår tid. Dette langsiktige perspektivet gjør Goetzmann mer velvillig innstilt enn politikere og aviskommentatorer som ser finans gjennom kortsiktige brilleglass. Goetzmann er klokkeklar på at finans var en avgjørende innovasjon som har løftet mennesket opp fra hjelpeløshet og muliggjort sivilisasjoners fremvekst. Det betyr ikke at Goetzmann er ukritisk. Men han viser hvordan finans har vært sentralt tilstede gjennom menneskets historie; fra oppfinnelsen av skriftspråk i Mesopotamia, til utviklingen av abstrakt tankegang, demokratiets fødsel i antikkens Hellas, oppdagelsen av den nye verden, og formingen av den moderne velferdsstaten, samt mye mer.

Goetzmann beskriver finans som en tidsmaskin som lar oss flytte verdi frem og tilbake i tid, spre risiko, re-allokere kapital, og inngå økonomiske transaksjoner av en helt annen kompleksitet enn i et pre-finansielt samfunn –  på godt og vondt.

Det er delte oppfatninger når menneskets syndefall skjedde. Noen mener det var da Eva tok imot eplet fra slangen i Edens hage, andre med overgangen fra jeger-samler- til jordbrukssamfunn (Jared Diamond), og andre igjen som Goetzmann mener at syndefallet kom med oppfinnelsen av renter. De to siste henger ihvertfall sammen. Renter hadde ikke en naturlig plass i jeger-samler-samfunn, men kom til sin rett i jordbrukssamfunnet. Liv i jeger-samler-samfunn var et nullsumspill. Det var først med innføringen av jordbruket at samfunn ble rikere over tid. Litt forenklet kan man derfor si at dersom en jeger lånte noe til en samler, et spyd for eksempel, var det ikke rimelig å få noe mer tilbake enn det han hadde lånt bort. Det forandret seg i jordbrukssamfunnet. Hvis en sumerisk bonde lånte vekk flokken sin på 30 kveg til en annen i ett år, ville det være rimelig at flokken var blitt større ett år senere. 32 kveg kanskje. Vi finner etymologiske hint til rentebegrepets opprinnelse. Både det sumeriske (“mash”) og det greske ordet (“tokos”) for renter refererer til avkom av kveg/kalver, mens det egyptiske ordet (“ms”) betyr å føde. Kveg var det tidlige jordbrukssamfunnets standardvaluta, og hvis kveg multipliserte seg, var det naturlig at også lån gitt i andre valutaer skulle kaste av seg eller “gi fødsel.” Siden den gang har det ikke vært noen vei tilbake til det pre-pekuniære paradis.

Verdens åttende underverk

Noe av det mest slående når man leser Goetzmanns bok er hvor tidlig i historien det utviklet seg en relativt sofistikert finansiell arkitektur. De eldste polettene som kan ha vært brukt som en form for penger kan dateres til 7000 før kristus. De første skrifttavlene fra Uruk i Mesopotamia stammer fra 3100 før Kristus, og viser at skriftspråk først oppstod som et verktøy for økonomisk organisering. Innen 3000 f.Kr. var også fundamentale finansielle verktøy som bokføringssystemer blitt oppfunnet. Så tidlig som 2400 f.Kr finner man det første kjente beviset på renters rente, i en inskripsjon på sumerisk leirkjegle. Den dokumenterer konflikten mellom de to sør-mesopotamiske byene Lagasj og Umma. Lagasjs hersker Enmetena, å ta tilbake en fruktbar jordstripe som Umma hadde erobret to generasjoner tidligere. Som erstatning krevde Enmetena ikke bare jordstripens leieinntekter med tilbakevirkende kraft, men også inkludert renter. Enmetena henviste til standardrenten for kornlån på 33 ⅓ prosent som presedens. Det samlede kravet beløp seg dermed til svimlende 4,5 billioner liter bygg – tilsvarende omkring 600 ganger USAs årlige byggavling og trolig mer bygg enn som noensinne hadde blitt høstet i Mesopotamia frem til det tidspunktet. Det må ha utløst en ellevill feiring i Lagasj, selv om Umma umulig kunne hatt evnen eller viljen til å gjøre opp kravet.

Et av historiens første lengre skriftdokumenter, Hammurabis kodeks, som stammer fra omkring 1754 f.Kr., spesifiserer den samme renten på 33 ⅓ prosent på bygg, og 20 prosent på sølv. Høye renter sammenlignet med hva vi er vant til i dag. Trolig mer en refleksjon av høy misligholdsrisiko enn særskilt høy økonomisk vekst i antikkens Mesopotamia.

Renter ledet til fremveksten av abstrakt velstand, og papirprofitt. For eksempel Lagasjs fordring på Umma, hva var den verdt. En kredittbasert økonomi åpnet nye muligheter. Men var samtidig en skjørere konstruksjon enn den tidligere jeger-samler-økonomien. Ikke minst kunne finans havne i konflikt med statens interesser. Det var akkurat det som skjedde i det som kan ha vært tidenes første finanskrise, da kong Rim-Sin av Ur utstedte en kongelig dekret som gjorde alle utestående lån ugyldige i 1788 f.Kr. En gavepakke for skyldnere, men ruin for kreditorer og fullstendig underminerende for Urs kredittbaserte handelsøkonomi. Handelsmenn fra Ur (den gang en kystbystat i dagens Irak) drev omfattende maritime kobberhandelsekspedisjoner til Dilmun lengre sør i golfen. Disse handelsekspedisjonene var finansiert som en tidlig form for Joint Ventures som selv de lavere samfunnslag kunne investere i. Men etter Rim-Sins korttenkte dekret kollapset handelen helt, med få spor av kobberhandel i området de neste 1000 årene.

Demokratisk finans

Athens finansiellle innovasjoner havner som regel i skyggen av bystatens politiske innovasjoner, men var vel så betydningsfulle. Uten finans og maritim handel hadde ikke det greske demokratiet kommet noen vei. Sokrates utsagn gir en tydelig pekepinn på Athens praktiske prioriteringer: “Ingen er kvalifisert til å bli statsmann som er helt uvitende om hveteproblemet.” Athen var helt og fullt avhengig av importert korn. Athens topografi var mer egnet for dyrking av oliven og honning – produkter høyere opp på verdikjeden, men folket måtte også ha brød. Geografi var avgjørende. Athen hadde lite med dyrkbar mark, men i Laurion like sørøst for byen var en av den antikke verdens rikeste sølvgruver. Fra tidlig i det sjette århundre f.Kr forsynte gruvene råvaren til Athens berømte sølvuglemynter, som finansierte imperiets fremvekst – og ikke minst dets import av korn. Kapital og politikk henger ofte sammen, også i Athen. Kapitalen, så vel som borgere, fikk nyte godt av Athens gryende demokratiske rettigheter. Goetzmann trekker frem Athens legale rammeverk som en viktig finansiell innovasjon. Transparente regler for tvisteløsning tiltrakk kapital fra både internt og eksternt. Det bidrog til fremveksten av et privat bankvesen. Det oppstod et livlig finansmarked for maritime handelsekspedisjoner helt til Svartehavet, hvor småsparere investerte drakmene sine i håp om å høste en profitt på 20-30 prosent. Som et resultat var den finansielle kyndigheten blant athenske lekfolk særdeles høy.

Kleptokratisk finans

Finansiell innovasjon tok noen steg videre i Romerriket. Kanskje mest banebrytende var etableringen av såkalte Societas Publicanorum, en tidlig form for aksjeselskaper som økte i omfang etter den andre punerkrigen (218-201 f.Kr). Å kalle disse selskapene private vil dog være en overdrivelse. De ble drevet av ridderklassen (equites), da senatorene var underlagt forbud mot kommersiell virksomhet, og drev i hovedsakelighet på offentlige kontrakter – såsom skatteinnkrevning i imperiets nyerobrede provinser. Politikk og business var uadskillelig i Rom, i en kleptokratisk kapitalisme. Ettersom mer makt ble konsentrert i keisernes hender, svant den økonomiske innflytelsen til selskapene hen.

Etter Roms fall skjedde det lite finansiell nytenkning i nesten tusen år. Gjennom forskeres funn av spor av blyforurensning i Grønnlandisen, har vi fått et forholdsvis klart bilde av industriell aktivitet i eldre historie. Blyforurensningen, som forskerne har påvist at hovedsakelig stammer fra de romerske Rio Tinto- og Cartagena-gruvene på den iberiske halvøy, hadde markante topper i årene 143 f.Kr. og 36 e.Kr, og nåddet et bunnpunkt i 473 e.Kr. Først i år 1200 nådde den menneskapte blyforurensningen igjen romerske nivåer.

Tempelriddernes finansielle mysterium

Goetzmann går ikke så dypt inn på hvorfor de såkalte “Dark Ages” naturlig nok også ble en mørketid for finansiell utvikling. Han vier for eksempel ikke arabisk finans noen nevneverdig rolle. Det var først da noen europeere fikk ideen om å gjenerobre det hellige land fra araberne, at man fikk neste runde med finansiell innovasjon.

De fleste konspirasjonsteorier her i verden kan på et eller annet vis trekkes tilbake til tempelridderordenen. For de som lurer på hvem som egentlig styrer verden vil det derfor være interessant at ordenen også byr på uløste finansielle mysterier. Goetzmann vedkjenner at dersom det er ett historisk finansielt dokument han skulle likt å finne, så er det tempelriddernes remburs-brev (letter of credit), som lot riddere og pilegrimer sende penger mellom Europa og det hellige land. Av forklarlige årsaker var det ytterst få som gav ut på denne lange reisen med alle pengene sine på kroppen. Pengene ble sendt på forhånd, med tempelridderordenen som finansielt mellomledd. Men det forblir et mysterium eksakt hvordan denne mekanismen fungerte. De reisende kunne skyte inn penger i for eksempel Paris, og ta ut penger i Jerusalem. Systemet var trolig mer basert på krediteringer, enn fysisk pengetransport frem og tilbake. Men systemet må ha hatt en eller annen attributt som forhindret svindel og tyveri. En identifikasjons- eller sikkerhetsmekanisme. Men denne koden er aldri blitt funnet.

Det vi vet er at tempelridderordenen fungerte som korstogenes Western Union. I tillegg tjente ordenen, som formelt var underlagt Vatikanet, som franskekongens de facto skattkammer. Etterhvert akkumulerte ordenen enorme finansielle verdier. Til slutt ble den for mektig. Kong Filip IV av Frankrike var dypt i gjeld til ordenen da han i 1307 arresterte stormester Jacques de Molay og torturerte ham og andre ledende tempelriddere til å komme med falske tilståelser. I 1314 ble stormesteren brent på bålet, og siden den gang har konspirasjonene ingen ende tatt.

Føydal finans

Tomrommet etter tempelridderne ble raskt fylt av bankierer i Renessansens italienske bystater. Det var i denne perioden forløperen til moderne statsobligasjoner oppstod, i form av Venezias Prestiti. De gode dataene man har for prestitipriser og -rentenivå gir et godt vindu til den veneziske republikkens vekst og fall – hvorav vi kan trekke en tentativ konklusjon at Venezia nådde sin høyeste kredittverdighet i 1340. Fra 1100-tallet vokste det frem et finansvesen basert på monetarisering av føydale rettigheter, som regel knyttet til markeierskap. Aksjeselskap gjenoppsod for første gang siden Roms Societas Publicanorum. Som Genovas Casa di San Giorgio; en institusjon som påtok seg hele Genovas utestående gjeld og kontrollerte byens viktigste inntektskilder. Selskapet utstedte i tur aksjer, som det var et pulserende annenhåndsmarked for. Den trolig aller eldste europeiske bedriften, var franske Honor del Bazacle, formelt stiftet som en sammenslåing av 12 mindre møller i 1372, men med røtter tilbake til 1100-tallet. Foretaket overlevde selvstendig helt til 1946, da det ble nasjonalisert som en del av Électricité de France. Den svenske papirprodusenten Stora Enso ble formelt stiftet i 1347, men kan spore sin opprinnelse tilbake til 1200-tallet. Aksjer i selskaper som Honor del Bazacle gav en stabil inntektskilde for et stort antall middelalderske middelklasseinvestorer.

Renessansen var også en tid hvor den intellektuelle debatten om rentespørsmålet blusset opp på ny. Mens de antikke sivilisasjonene i Midtøsten fant det naturlig at penger “gav fødsel”, anså de kristne skolastikerne penger som døde av natur, og ergo ute av stand til å reprodusere seg. Ledende skolastikere som Thomas Aquinas og William av Auxerre fulgte dermed Aristoteles’ harde linje mot ågervirksomhet: renter representerte tyveri av tid, og ettersom tid er fritt for alle, handler ågeren i strid med naturlig rett når han selger tid. Skolastikernes slutninger kan diskuteres, men der de utvilsomt var inne på noe, var koblingen mellom penger og tid.

Matematisk finans

Ånden var allerede ute av flasken. Ingen kunne stoppe den finansielle utviklingens løsrivelse fra det kristne føydalsamfunnets tunge lenker. Goetzmann slutter seg til de historikerne som mener at den virkelige revolusjonen under Renessansen ikke var materiell, men teoretisk. Et intellektuelt vannskille kom med publiseringen av Fibonnaccis Liber Abaci 1202. I tillegg til å være den første til å demonstrere hvordan man kalkulerer nåverdien av fremtidige kontantstrømmer, introduserte Fibonacci det hindu-arabiske tallsystem og brøker til Europa. Nok et kvantesprang kom da Lucca Pacioli introduserte dobbel bokføringsteknikk i 1494. Mennesket hadde nå fått de intellektuelle redskapene til å gjennomføre transaksjoner av en kompleksitet man bare kunne drømme om i tidligere tider – eller hatt mareritt om.

Revolusjonær finans

De fleste vendepunkter i historien har en mindre kjent finansiell bakside. Så også den franske revolusjon. Investoren Warren Buffett kritiserte derivatinstrumentene som spilte en sentral rolle i finanskrisen i 2008 som finansielle masseødeleggelsesvåpen. De franske Bourbon-kongene laget sine egne finansielle selvmordsbomber av livforsikringer.

I teorien kunne livforsikringer slå to fluer i en smekk: skifte den finansielle risikoen for alderdom over fra individet til staten, som har bedre evne til å bære denne kollektive byrden enn den enkelte, og i samme slengen sikre staten rimelig finansiering gjennom forsikringspremiene borgerne innbetaler underveis. Takket være Fibonaccis metoder, kombinert med nye innsikter innen sannsynlighetsteori og statistiske studier av mortalitetstabeller, hadde man kunnskapen til å strukturere annuitetskontrakter som vil være vinn-vinn for begge parter, såfremt man regnet riktig. Haken var bare, den gang som i dag, at finansielle spekulanter var raskere til å plukke opp disse nye innsiktene enn myndighetene.

Den franske staten finansierte seg i stor grad gjennom såkalte tontiner, en type annuitetskontrakt betalt ut til overlevende i en gruppe, heller enn til ett enkelt individ. Dette var svært komplekse instrumenter, som det krevde høy presisjon for å prise riktig. En person, eller typisk foreldrene til et barn, betalte eksempelvis 300 livre opp front, for en årlig utbetaling på 24 livre så lenge datteren var i live – tilsvarende en rente på åtte prosent. Men så kom finessen. Ettersom individene i tontinen gradvis døde, ville en fjerdedel av annuiteten til de avdøde gå til staten, mens de resterende tre fjerdedelene ble fordelt til de overlevende i tontinen. Det vil si at de som overlevde lengst etterhvert fikk svært generøse utbetalinger, tilsvarende årlige renter på mange titalls prosent. Med andre ord, den franske staten priset tontinene feil. Da myndighetene innså dette og iverksatte reformer, gikk det fra vondt til verre. I 1770 restrukturerte finansministeren tontinene til livannuiteter som betalte en flat rente på 10 prosent, uavhengig av polisehavers alder. Rentekostnaden for den franske staten, som gradvis hadde sunket fra åtte til seks prosent under de gamle tontinene, steg altså til 10 prosent med de nye annuitetene.

Mens det var finansielle instrumenter sydd sammen av råtne boliglån til pengelense minoriteter som veltet Lehman Brothers, var det livforsikringer på velstående pikebarn som felte Bourbon-dynastiets statsfinanser. Etter den finansielle restruktureringen i 1770 så bankierer i Genève sitt snitt til å gjøre en kule. De kjøpte opp livannuiteter på velstående pikebarn i stor stil, og pakket disse sammen i verdipapirer, typisk bestående av 30 jenter per pakning – “trente demoiselles.” Så skjevt ble det, at av fastrenteannuitetene utstedt i 1781, var tre fjerdedelder tegnet på unge barn. Rundt halvparten av disse var arrangert av bankierer. Dette blåste opp forventede fremtidige tap for den franske stat substansielt. Restruktureringen hadde vist markedet at den franske statens garantier ikke var verdt papiret de var trykket på. Tilliten var tynnslitt. Da revolusjonen kom var de franske statsfinansene pill råtne.

Ponzifinans

Etter The Glorious Revolution i England i 1688-89 åpnet et kapittel for mer boblete finansmarkeder. Handel i aksjesertifikater på børser i London, Amsterdam og Paris økte kraftig i omgang. Det ledet til to av historiens største finansielle bobler på 1720-tallet: South Sea Company i England og Mississippi Company (Offisielt Companie d’Occident) i Frankrike. I begge tilfellene gikk investorer med på å konvertere statsgjeld til aksjer i nye selskaper med forretningsidé å finne rikdom i den nye verden, henholdsvis i Latin-Amerika og Louisiana.

South Sea Companys aksjekurs steg fra 116 pund i November 1719 til 950 pund i juni 1720, drevet av skyhøye forventninger om fremtidig profitt i den nye verden. I tillegg til profittmuligheter innen slavehandel, var det store forhåpninger om å oppdage et Eldorado i de Latin-Amerikanske tropene. Men den gang ei. Det selskapet egentlig drev med var primært et finansielt spill, som etterhvert utartet seg til et Ponzispill. Selskapet kjøpte opp utestående statsgjeld, som investorer gjerne konverterte til mer likvide South Sea-aksjer, selv med lavere utbytte. For å få konverteringsraten mellom South Sea-aksjer versus statsgjeld mest mulig til sin fordel, brukte ledelsen i selskapet alle triks i boken for å hausse opp egen aksjekurs. Investorer kunne til og med i effekt låne penger av selskapet for å kjøpe dets aksjer. Det gikk som det måtte gå. Da markedet omsider innså at at kupongrentene fra staten ikke kunne dekke de lovte utbyttene til investorene, forsvant gulvet under aksjekursen. Slavehandelen ble siden en svært innbringende geskjeft, men for andre enn investorene i South Sea Company.

Opplysningstidens finansakrobatikk

Om prisen for historiens største finansakrobat skulle deles ut, ville John Law verdt en het kandidat. Den skotske økonomen og dandy-morderen som ble Frankrikes finansminister og Europas rikeste mann. Law fant opp kvantitetsteorien for penger, som knyttet vekst pengemengden til inflasjon, (som riktignok også er assosiert med Nikolas Copernicus, Salamanca-skolen og Jean Bodin, før den ble raffinert av moderne økonomer). Men han er mest kjent for sitt praktiske virke, som arkitekten bak Mississippi Company – en finansiell boble som var lik South Sea-boblen i art, bare større i skala. Laws plan startet som South Seas ved at investorer kunne tegne seg for å konvertere fransk statsgjeld til aksjer i Mississippi-selskapet. For investorene gav det mening å bytte illikvid og risikabel statsgjeld av ulike sorter for uniforme aksjer i selskapet som den franske stat hadde gitt de kommersielle rettighetene for hele Louisiana-territoriet. At hele dette territoriet praktisk talt var en verdiløs sump kunne franske investorer vite pent lite om i 1720 – 83 år før terrenget ble kartlagt av Lewis & Clark. De hadde forhåpninger om gull og grønne skoger.

Laws ambisjoner ville ingen ende ta. Snart overtok han det franske Senegal-selskapet, India-selskapet og Kina-selskapet, som gav Mississippi-selskapet nært monopol på Frankrikes langdistansehandel. I tillegg overtok Law det franske tobakksmonopolet, den kongelige mynt og den franske skatteetaten. Mississippi-selskapets aksjekurs gikk som en kanonkule, fra 400 livre i august 1719 til 1800 i desember. I februar 1720 fusjonerte Law Mississippi-selskapet med Banque Royale, banken han også hadde grunnlagt. I mars fikset Law en fast vekslingskurs mellom Mississippi-akser og banksedler på 9000 livre per aksje, som de facto gjorde aksjene til penger. Dette kunne ikke holde. Ettersom Law utstedte nye aksjer i høygir og med stadig gunstigere finansieringsvilkår for investorene, måtte banken holde tritt med seddelpressen, i takt med at investorer innløste aksjer i pengesedler. Dette var en del av Laws og franske myndigheters plan for å dra økonomien vekk fra gull- og sølvbasert valuta. Men, ironisk nok helt i tråd med Laws egen pionerende teori, førte den storstilte pengetrykkingen til at inflasjonen spant ut av kontroll. Da Law og kompani måtte krype til korset og senke konverteringskursen i mai 1720, brast hele korthuset sammen.

South Sea- og Mississippi-boblene både skapte og ruinerte mange store formuer. Men hvor stor skade tok egentlig samfunnet av denne spekulative manien? Goetzmann presenterer en overbevisende sak for at restriksjonene som ble innført i kjølvannet av boblene virket mer hemmende. Den britiske Bubble Act innskrenket bedrifters mulighet til å sysselsette kapital i andre enterpriser enn de hadde kongelig charter for. Kapitalmarkedene var vettskremte og tilliten knekt. Nederland gjennomgikk et dødt århundre for egenkapitalfinansiering i kapitalmarkedet. Aksjeselskapet som finansiell teknologi tok flere steg tilbake i det 19- århundre. Alt dette kan ha bidratt til å forsinke den industrielle revolusjons advent.

Finansiell transsubstansiasjon

Under den franske revolusjon ble de private finansmarkedene bokstavelig talt giljotinert. Aristokratiets formuer ble konfiskert og stappet inn i Robespierres folkefond “biens nationaux.” Aristokratiet og den katolske kirkes eiendommer ble satt som pant for terrorregimets famøse valuta, assignat – før det ble trykket så mange assignats at den ble totalt verdiløs. På den andre siden av Atlanteren var Amerika derimot et et mer fruktbart laboratorium for mer edruelig finans, både landbanker, papirpenger (de første innført i 1690) og private aksjeselskaper.

Når det kommer til utviklingen av avanserte forsikringsmarkeder i London og Nederland, gir ikke Goetzmann det temaet like utfyllende behandling som for eksempel Peter Bernsteins Against the Gods eller Capital Ideas-bøker. Ei heller Bismarcks innføring av et sosialt sikkerhetsnett i Tyskland blir behandlet, selv om det åpenbart var en banebrytende finansiell innovasjon.  Derimot gir han en god gjennomgang av hvordan det amerikanske Social Security-systemet ble unnfanget av Roosevelt på 1930-tallet. På den ene siden har offentlige pensjoner vært enormt trygghetsskapende for befolkningen i vestlige land. Men på den annen side visste arkitektene bak at ordningen var grovt underfinansiert fra start. Et av vår tids store spørsmål er om de vestlige velferdsstatene kan fortsette å “kick the can down the road” i det uendelige, eller om man plutselig går tom for vei. Om det hadde vært private investeringsfond som drev på denne måten, hadde de iallefall vært stengt ned av tilsynsmyndighetene forlengst.

Goetzmann tar også for seg innføringen av britisk finans i Kina i kjølvannet av Opiumskrigene. Til Needhams spørsmål om hvorfor den industrielle revolusjon ikke skjedde i Kina argumenterer Goetzmann at ingen av de tradisjonelle forklaringene gir hele svaret: at Kina feilet å fostre den vitenskapelig metode; At et high equilibrium trap i jordbruket rundt første årtusen gjorde at Song-Kina ikke hadde behov for mer utvikling; eller Kenneth Pomeranz’ forklaring at relativ underutvikling var et resultat av geografisk determinisme, da malm ikke forekom nær viktige elvetransportruter i Kina i motsetning til Europa. Goetzmann mener man må ta med i betraktningen at Kina var finansielt avstumpet, hvor især sannsynlighetsteori og forståelsen av pengers tidsverdi var manglende elementer for utviklingen av et effektivt finansmarked. Goetzmann går også kjapt igjennom det spirende finansmarkedet i Russland før revolusjonen. Det er viden kjent at det gikk dårlig med russiske investorer fra 1917 og utover, da Bolsjevikene nasjonaliserte all industri og hevet hele Russlands utenlandsgjeld. Mindre kjent er det at det russiske aksjemarkedet utkonkurrerte det amerikanske aksjemarkedet med nesten 100 prosent i perioden 1869 til 1917. Det viser at finansielle sammenhenger man gjerne tar for gitt, fort kan snu i det lange løp.

Finansielt våpenkappløp

I etterkrigstiden har finans tatt flere steg vekk fra det konkrete mot det abstrakte, idet en hærskare av matematikere, fysikere og ingeniører armert med avanserte doktorgrader, har forlatt akademiet til fordel for vel gasjerte posisjoner på Wall Street. Det tar oss til kjernen i Volckers kritikk. Det intellektuelle fundamentet begynte å ta form allerede på andre halvdel av 1800-tallet, hovedsakelig i Frankrike. Jules Regnault presenterte en tidlig teori om effisiente markeder, som sa at det var umulig å profitere på spekulasjon i markedet fordi all relevant informasjon allerede er priset inn. Henri Lefèvre utviklet matematiske modeller for prising av opsjonskontrakter, som ble tatt ytterligere nivå av Louis Bachelier, som i sin Théorie de la Spéculation utviklet en presis opsjonsprisingsmodell basert på Brownsk bevegelse. Det var denne boken Robert Merton, Myron Scholes og Fischer Black oppdaget da de utviklet den moderne Black-Scholes-modellen for opsjonsprising. Moderne porteføljeteori kombinert med moderne prosessorkraft har vist seg en eksplosiv kombinasjon, som har utløst et finansielt våpenkappløp uten grenser. Det har skapt enorme finansielle verdier for samfunnet i tiårene siden krigen, men har også bidratt til kriser og sjokk som Long Term Capital Management-kollapsen (som var vel så mye en intellektuell kollaps som en finansiell sådan), Asiakrisen, Lehman Brothers og alle de andre finansinstitusjonene som ble dratt med i dragsuget i finanskrisen i 2008.

Det kan hende finans har kommet til et punkt hvor den er blitt mer skadelig enn verdiskapende, som blant andre økonomiprofessor John Kay langt på vei argumenterer i sin bok Other People’s Money, eller økonomene Anat Admati og Martin Hellwig som vil tilbake til et mer edruelig bankvesen basert mer på egenkapital enn gjeld. Vi kan ha skapt A Demon of our own design, som risikoekspert Richard Bookstaber har kalt det. Før krisen i 2007-08 utgjorde finansiell sektors andel av samlet profitt i amerikansk økonomi over 40 prosent, som er svimlende høyt. Finans var ment å være oljen som smører det økonomiske maskineriet, ikke motoren som driver samfunnet. Man kan parafrasere et av Jens Stoltenbergs favorittsitater: “Finans (Markedet) kan være en god tjener, men en dårlig mester.”

Goetzmann tar imidlertid et noe mer avslappet syn, informert av hans svært langsiktige perspektiv. Finans og sivilisasjon har vært sveiset til hverandres hofter i fem millennier, gjennom oppturer, bobler og kriser, og vil etter alt å dømme fortsette med det i kommende årtusener. Om vår finansielle arkitektur kan holde tritt med samfunnsutviklingen, eller ikke løpe for raskt ifra den, forblir dog et åpent spørsmål.

 

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s