The Doomed City

Strugatskij-brødrenes nylig engelskoversatte “The Doomed City” om hvordan drømmen om Utopia leder til Dystopia, er sovjethumor på sitt mørkeste og beste – (og en bok som burde leses av hele partisekretariatet i Miljøpartiet de grønne).

The Doomed City
Boris og Arkadij Strugatskij
Chicago Review Press - Rediscovered Classics, 2016 
Anmeldt av: Markus N. Reitan

 

Strugatskij-brødrene, Arkadij og Boris, var enormt populære i Sovjetunionen, mest kjent for Roadside Picnic (ikke lest av denne anmelder), som etterhvert også gav dem anerkjennelse fra den sovjetiske intelligentsiaen. På 1970-tallet ble bøkene deres trykket i et førsteopplag på 500.000 bøker – som ville tjent dem en formue, hvis det var i et kapitalistisk samfunn. Men selv det var ikke nok, kun de privilegerte fikk tak i bøkene med en gang. Resten måtte stå i kø. Men var det en ting de kunne i Sovjetunionen, så var det å stå i kø; én måned for en bok, fem år for en bil, ti år for en leilighet, 20 år for Utopia.

Farlig tankegods

“The Doomed City” var imidlertid for farlig. Den ble skrevet i 1972, men ikke publisert før først 16 år senere, i 1988, etter begynnelsen på Gorbatsjovs perestroika og glasnost-politikk. Boken ble så oversatt til en rekke språk, men først oversatt til engelsk i 2016. Den er kanskje ikke fullt så aktuell i dag, men Strugatskij-brødrenes mørke russiske humor og evne til å ta på kornet både idealismen og fåfengtheten i Sovjetunionens store kommunistiske prosjekt, gjør den til en sann fryd å lese likevel.

“The City” er en by som ligger mellom en uendelig høy gul vegg (“the yellow wall”) og en endeløs avgrunn (“the abyss”) Sør for byen er en myr – slik St. Petersburg i Peters tid ble bygget i et høyst uegnet myrlandskap – til nord en ørken. Solen skrus på klokken åtte om morgenen, og skrus av om kvelden. Det er uklart om dette er noe sted i verden, ute i verdensrommet eller kanskje i noen slags gigantisk fisketank, slik noen av hovedpersonene spekulerer. I byen drives “The Experiment”; befolkningen i byen er hentet fra ulike steder i verden på ulike tidspunkter i det 20. århundre. De snakker alle samme språk, (men uklart hvilket), og de har alle hver sin Mentor – gåtefulle skapninger som iblant dukker opp og gir veiledning, før de like raskt fordunster.

Den litt opplyste leser vil allerede basert på disse opplysninger forstå at dette må ha vært en meget kontroversiell bok i sin tid, full av partifiendtlige tanker. For selv om handlingen i “The City” ikke foregår i Sovjetunionen, var byen ingen ren abstraksjon, men en fiktiv tilsløring av Strugatskij-brødrenes egen hjemby, Leningrad.

Hovedpersonen, Andrej Voronin, er en standard Ny Sovjetmann (novy sovetsky chelovek), hentet ut fra nettopp Leningrad i 1951. Astronom av utdannelse, er Voronin satt til jobben som søppeltømmer (eller gjenvinningsoperatør kalles det kanskje i dag) i “The City.” Voronin er høyst tilfreds med det, og har ingen revisjonistiske tanker. I samtale med en som forlot Russland i 47 of lurer på hvordan det siden er gått med forholdene på landsbygden, kan Voronin svare at: “Klart, de har gjenoppbygget alt, de reduserer priser hvert år…Jeg har ikke vært på landet etter krigen selv, men det er sant, basert på filmer og bøker, så er livet på landet veldig bra nå. Samtalepartneren stiller seg tvilende, men ikke Voronin.

Fra Gosplan til Veireno

For en historie om jakten på Utopia begynner Strugatskij-brødrenes “The Doomed City” på et passende sted; søppelfyllingen. Sammen med kameratene Wang og Donald, samler Voronin  søppel i natten. Som en god arbeider skraper Wang entusiastisk sammen de siste søppelrestene fra gaten. Donald, en amerikansk professor, virker derimot misfornøyd, av uforklarlige årsaker. Voronin avstår derfor fra sin sedvanlige tirade om professorers uegnethet til å gjøre “ekte arbeid”, og forsøker heller å lette på Donalds sinn med en god gammel russisk anekdote: “Once upon a time in a little town there lived two night-soil men — father and son. There weren’t any sewers there, only pits full of slurry. And they scooped that shit out with a bucket and poured it into their barrel, and what’s more, the father, as the more experienced specialist, went down into the pit, and the son handed the bucket down to him from above. Then one day the son lost his grip on the bucket and dumped it back on his old man. Well, his old man wiped himself down, looked up at him, and said bitterly, ‘You’re a total screwup, a real lunkhead. No good for anything. You’ll be stuck up there your whole life.’”

Livet i Sovjetunionen kunne neppe blitt bedre fanget opp i én enkel anekdote. 

“En kø er en kø”

Scenen når Voronin, Donald og Wang kommer frem til søppelfyllingen, og møter deres jødisk-intellektuelle venn Izya Katzman, er som tatt ut fra Veirenos Oslo, i sin komplette absurditet. I Eksperimentet skal alt søppel telles, det er tross alt vitenskapelig kommunisme. En mann er derfor satt til å telle alle søppelbilene som ankommer fyllingen samtidig. Naturligvis former det seg en lang kø. Donald blir frustrert, til dels Voronin også. Ikke Katzman: “Selvsagt, hvis Donald hadde ansvaret, ville han anlagt en god vei her, med exit-ramper for å dumpe søppelet.” “Så hvorfor gjør ikke sjefene det,” konfronterer Voronin. “Hvorfor skulle de?” svarer Katzman entusiastisk. “Tenk på det. Blir søppelet fjernet? Ja, det blir det. Blir mengden søppel registrert? Ja det blir den. Systematisk? Åja. Ved månedslutt blir en rapport presentert: denne måneden ble så mange flere søppeldunker tømt enn forrige måned. Ministeren er fornøyd, borgermesteren er fornøyd, alle er fornøyde, og hvis Donald ikke er fornøyd, vel, ingen tvang ham til å komme hit – han er en frivillig.” En kø er en kø.

Men køen er ikke nattens eneste problem. Plutselig kommer hordevis av sølvryggede skapninger ned en skråning. Det tar en stund før Voronin og co klarer å identifisere hvem de er. Bavianer. Mengder av dem. Sluppet løs i byen av de ansvarlige for Eksperimentet. Det blir et salig kaos. Men hvorfor? Feil spørsmål. Hvorfor ikke? Det er ikke noe hvorfor. “Eksperimentet er Eksperimentet.” Selv hvor fjernt det høres ut å slippe løs horder av bavianer i byen, er det bare et spørsmål om graderingsforskjell, ikke artsforskjell fra hva Lan Marie Nguyen Berg og sosialeksperimentelle partifrender i Miljøpartiet de grønne kunne funnet på. Hvorfor ikke? Ikke stopp med dieselforbud. Slipp bavianer løs på Ring 3. Biltrafikken vil bli kraftig redusert. Selv om Mentorenes eksperimenter i “The City” foreløpig er mer ekstreme og absurde enn MDGs eksperimenter på Oslos befolkning – er  parallellene klare hva tankesett angår: befolkningen er forsøkskaniner i Partiets prosjekt.

Marxistisk-Leninistisk vitenskap

Om man er interessert i nyansene i kommunismevitenskap er det også mye å like i denne boken. Som når Voronin, Katzman og den tidligere Wehrmacht-offiseren Fritz Heiger med flere diskuterer om Eksperimentet er en fortsettelse eller uavhengig av Stalins sak.

Katzman: “Og hva får deg til å tro at Mentorene fortsetter Stalins sak?”

Voronin: “Men hvilken annen sak kunne de hatt? Det er bare en sak på jorden verdt å kjempe for – å bygge kommunismen! Det er Stalins sak.”

Katzman: “Det er en D for deg i grunnleggende Vitenskapelig Kommunisme. Stalins sak er å bygge Sosialisme i ett land, konstant kamp mot imperialisme, og utvidelse av den sosialistiske leiren til å omfatte hele verden. Jeg kan ikke helt se hvordan du kan oppnå de målene her.”

Voronin: “Din dogmatiker! Du er en Talmudist og doktrinær, Og generelt en metafysiker. Du ser ingenting men formen. Det er irrelevant hvilken form Eksperimentet tar! Men det kan bare ha det samme innholdet, og kun ett sluttresultat: etableringen av proletariatets diktatur i allianse med de arbeidende bøndene-”

Anticity

Som en del av Eksperimentet blir alle innbyggerne i byen rutinemessig rotert mellom ulike yrker – i et sant egalitært system. Voronin starter som søppeltømmer, men blir senere i boken omplassert som etterforsker, avisredaktør og politisk redaktør. Som etterforsker blir han satt til å løse mysteriet med Den røde bygningen som beveger seg rundt i byen og mistenkes å ha stått for en serie mistenkelige forsvinnelser, som det mistenkes at en opposisjonell “Anticity” kan stå bak. Den paranoide kampen mot imaginære eller reelle trusler innenfra og utenfra står sentralt i historien. Spionasje, sabotasje og subversjon. Nihilister, fritenkere, anarkister og elementer som har mistet troen på saken, som motarbeider Eksperimentet. Svekkelse av moral, nedbrytning av idealer, agitasjon for å sette grupper opp mot hverandre. Skepsis.

Voronin får se byens samfunnskollaps fra ulike perspektiver. Han mister ikke troen på Eksperimentet. Men han blir mer og mer paranoid til sabotasjen han ser overalt. Situasjonen blir stadig mer tåkete. Samfunnsordenen bryter sammen. Revolusjon? Eller en del av Eksperimentet. Eks-Wehrmachtoffiser Heiger blir president. Er Mentorene fortsatt i kontroll? Voronin blir hans politiske rådgiver, og sammen må utrydde fiendtlige elementer. Voronin blir leder for en stor ekspedisjon til områdene nord for byen, hvor det er helt ukjent hva som befinner seg.

Med all usikkerheten og vagheten i historien kan det være vanskelig for leseren å orientere seg i handlingen – hva er reelt, hva er imaginært. Meget mulig er det et bevisst grep fra Strugatskij-brødrene, da det har den effekt å på et vis gjenskape den usikkerhet, redsel og paranoia innbyggerne i Sovjetunionen må ha levd under. Som sovjeterne må leseren være konstant på tåhev, for å holde seg på riktig side av korrekt partidoktrine og rett tankesett, selv om disse kan være høyst omskiftelige. Det som var rett i går, kan være galt i dag, og rett igjen i morgen – men da har toget allerede gått til gulagen.

Sovjetisk Orwell

Jeg kom over “The Doomed City” via en referanse i Manu Saadias “Trekonomics: The Economics of Star Trek”, som angriper spørsmålet om Utopia fra en mer optimistisk vinkel. “The Doomed City” er derimot helt dystopisk. Det vil ikke være helt urimelig å si at den er en sovjetisk “1984”. En annen bok den har likhetstrekk til er Francis Spuffords hysterisk fornøyelige roman “The End of Plenty”, som skildrer hvordan den sovjetiske planøkonomien var dømt til å mislykkes i praksis, samme hvor elegant teorien var. Selv om det er bøker om den russiske revolusjon som preger boklandskapet i anledning hundreårsjubileet, med temaer fra Lenins togreise, den håpløse Tsar Nikolaj II og spørsmålet om Romanov-Russland kunne unngått revolusjon til fordel for en fredelig overgang til demokrati, passer “The Doomed City” ypperlig inn på leselisten for alle som ønsker å fordype seg i miserabel russisk historie. Som Umberto Eco sa med henvisning til Dostojevskij, så handler ekte litteratur om tapere. Og noen større taper enn Andrej Voronin får man ikke.

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

w

Connecting to %s