Being Wrong

Kan menneskeheten nå utopien om et feilfritt samfunn? Eller må vi innfinne oss med lavere ambisjoner og omfavne vår feilbarlighet? Etter et ydmykende år for de bedre vitende, er Kathryn Schulzs bok en tankevekkende påminnelse om at vi tar feil oftere enn vi liker å tro. 

Being Wrong - Adventures in the Margin of Error
Kathryn Schulz
Portobello Books, 2010 Anmeldt av: 
Markus N. Reitan

I 2016 ble den vestlige verdens kor av såkalte og selvutnevnte eksperter blitt tatt med buksene nede, ikke bare én gang, men to. Brexit og Trump – (for ikke å snakke om at ikke-enheten Leicester City vant Premier League i fotball mot alle odds). Begge ganger har de intellektuelle elitene på begge sider av Atlanteren tatt grundig feil om valgutfallene. Britene ville stemme “Remain” og Hillary Clinton ville bli USAs neste president. Slik gikk det ikke.

I lys av fjorårets to store politiske jordskjelv, er Kathryn Schulzs “Being Wrong – Adventures in the Margin of Error” en brennende aktuell bok, selv om den ikke er ny, men ble publisert første gang i 2010. Det er en tour de force om menneskelig feilbarlighet, om det å ta feil, rett og slett. Boken handler dog ikke bare om hvorfor vi så ofte tar så feil om så mye, som Cameron, og hvorfor vi nekter å erkjenne våre feil, (som Molière sa: “det gjør meg rasende å ta feil, når jeg vet at jeg har rett”), men også hvordan vi kan lære av våre feil, (“The secret of life is to appreciate the pleasure of being terribly, terribly deceived”, Oscar Wilde), akseptere at det å feile er menneskelig (“Fallor ergo sum”, sa Augustin av Hippo 1.200 år før Descartes), uunngåelig og helt nødvendig for at vi skal kunne vokse videre som individer og samfunn. Being Wrong er derfor noe mer enn en lang kavalkade av forsmedelige feiltagelser mennesker og menneskeheten har begått opp gjennom historien. Schulz maner heller til et optimistisk syn på det å feile. Ikke som noen naìv Candide, som tenker at alt er for det bedre. Og heller ikke en like naiv tro på at vi kan bli ufeilbarlige. Men tvert imot at hvis vi ønsker å utrydde (eller i det minste minimere) feil, må vi begynne med å forutsette at feil er uunngåelige. Vi må omfavne vår feilbarlighet.

Ekspertenes fall

Valgresultatet i USA i november førte til noen oppsiktsvekkende mea culpas. Den “allvitende” Paul Krugman, som ikke er mest kjent for sin evne til å innrømme feil, hadde følgende å si:What we do know is that people like me, and probably like most readers of The New York Times, truly didn’t understand the country we live in”. CNN-anker John King gikk et skritt lenger: “we were not having a reality-based conversation”. (Øyeblikket det gikk opp for denne anmelderen at valget kunne ende med noe annet enn Hillary-seier, var da de første resultatene begynte å tikke inn, mens King og makkeren Wolf Blitzer nesten febrilsk steppet rundt i studio og forsikret seg om at “there are still many votes to be counted” og “there are many states left”). Nate Silver – viden kjent for å korrekt ha predikert 49 av 50 og 50 av 50 stater i presidentvalgene i 2008 og 2012 – hadde Trumps vinnersjansjer (valgmannskollegiet) på 29 prosent på valgdagskvelden, og 71 prosent sjanse for Clinton-seier. Det var høyt sammenlignet med andre prognosemakere, (selv om Silver hadde tatt kronisk feil om Trump gjennom hele primærvalgsprosessen). I betting-markedet vaket sannsynligheten for Trump-seier rundt 18 prosent på samme tidspunkt. New York Times’ The Upshot-modell sa at sannsynligheten for Clinton-seier var 85 prosent. Huffington Post mente med 98 prosent sikkerhet at Clinton ville vinne, og Princeton Election Consortium levnet Trump under én prosents vinnersjanse. Den abrupte nedgangen, på omkring fem prosent, i futures-kontraktene for de amerikanske aksjeindeksene antydet at også finansmarkedene ble tatt på sengen, (selv om indeksene vendte bratt oppover igjen utover dagen den 9. november).

Tidligere i år, da det britiske folket gikk til valgurnene den 23. juni, impliserte odds fra ledende bookmakere over 80 prosent sjanse for at Storbritannia ville forbli i EU. Noen bookmakere måtte tåle store tap, mens andre tjente penger selv om de hadde kalt utfallet feil. Den største tapere ble likevel David Cameron. Ikke bare fordi hans fall var det mest klossete (britiske) statsministerfallet i manns minne, men fordi hele den operative forutsetningen bak beslutningen hans om å avholde Brexit-folkeavstemningen, var så riv ruskende gal. Et valgflertall for Brexit var simpelthen ikke et tenkelig scenario for Cameron. Han tok det for gitt at det ikke kunne skje. Som Finsbury-formann Roland Rudd skriver i en anmeldelse av boken “Unleashing Demons” av Camerons tidligere kommunikasjonsdirektør Craig Oliver: “Throughout there is a sense of complacency: the assumption is that victory is assured and therefore there is no need for all-out war; that the referendum can be used as a device to keep the Conservative party governable and to ensure the prime minister was not deposed by Tory Brexiters. This is ironic given how events unfolded”.  Som en fordums Nasty Tory, Enoch Powell sa: “All political lives end in failure”. Men få ender fullt så tragikomisk som Camerons. Cameron tabbet seg regelrett ut. Det som var ment som en taktisk gambit, endte med permanent strategisk nederlag. Selvforskyldt. Uprovosert. I stor grad på grunn av egen intellektuell arroganse. Han tok det for gitt at han hadde rett. Men han tok feil.

Ikke stol på sansene dine

Lenge før Cameron, i 1818, seilte Admiral John Ross ut fra London med oppdrag å finne en seilbar Nordvestpassasje. Jakten på en raskere rute fra Europa til Asia hadde pågått i over 300 år, men dette var det britiske admiralitetets første arktiske ekspedisjon siden William Baffin hadde oppdaget og gitt sitt navn til Baffin Bay under sitt forsøk på å finne en nordvestpassasje over 200 år tidligere. En pris på hele 20.000 pund var utlovet. Etter tre måneders seilas nådde Ross i juli Baffinbukten, hvor han hadde ambisjoner om å utforske om et av de tre sundene nordvest i bukten, Smith, Jones eller Lancaster, kunne være en passasje gjennom. Ross konkluderte at det ikke var noen vei gjennom Smith- og Jones-sundene og seilte videre til Lancastersundet, som han på forhånd hadde hatt størst forhåpninger til. Men da han ankom i slutten av august var sundet dekket av tett tåke. Ross var tvunget til å vente noen dager før det lettet opp den 31. Han beskrev synet som møtte ham: “I distinctly saw the land, round the bottom of the bay, forming a chain of mountains connected with those which extended along the north and south sides. This land appeared to be at the distance of eight leagues (cirka 43 kilometer)…The mountains, which occupied the centre, in a north and south direction, were named Croker’s Mountains, after the Secretary to the Admiralty (marineminister).” Ergo, Lancaster-sundet var kun en fjordarm. Istedenfor en rute til Stillehavet, endte Baffinbukten i en kjede av tykk is og høye fjelltopper. Skuffet måtte Ross returnere til England. Men Ross’ nestkommanderende, William Parry, derimot, som seilte i ekspedisjonens andre skip litt etter Ross’ Isabella, feilet å se disse fjellene. Da Parry kom tilbake til England fortalte han dette til John Barrow, mannen som hadde underskrevet ekspedisjonen og var Englands fremste pådriver for å finne en nordvestpassasje. Barrow valgte heller å tro på Parry enn Ross. Til tross for Ross’ bragder – han hadde tross alt fått bekreftet at Baffinbukten eksisterte, åpnet området for britisk hvalfangst, dokumentert det første kjente vestlige møtet med inuittfolket, samlet masser av data, tatt med biologiske og geologiske eksemplarer og ikke minst navigert et skip trygt hjem fra arktiske farvann – sank hans omdømme snart til bunnen av bukten. Under ett år senere sendte Barrow Parry på en ny ekspedisjon. Denne gangen så også Parry Croker-fjellene med det blotte øye – og seilte rett gjennom dem. Fjellene var en optisk illusjon, et fata morgana. Eller mer presist, det var en refleksjon av ekte fjell Ross hadde sett, men den optiske illusjonen fikk dem til å fremstå mye nærmere enn de egentlig var, ikke de 40 kilometerne Ross bedømte, men i realiteten over 300 kilometer unna. Ross tok feil. Han stolte for mye på egne sanser, og hørte ikke nok på sine undersåtter. Og han gjorde det ekstra ille, ved å gi marineministerens navn til fjell som ikke fantes.

Å la seg bli forledet av sanseinntrykk er en av de mest elementære måtene å feile på. Hvis vi ikke engang kan stole på våre egne sanser, hvordan kan vi da stole på vår kunnskap? Det var en torn i siden for de tidlige filosofene, helt til Platon forkastet oppfatningen av at sansene er den originale kilden til kunnskap. Likevel går man i denne fellen igjen og igjen – selv om man prøver å leve etter det gamle trader-ordtaket: Trust none of what you hear, some of what you read, half of what you see.”

Stadig sikrere luftfart, en flyulykke ad gangen

Mens Ross så ting som ikke var, er det vel så vanlig å feile å se ting som er. Spesielt hvis vi er på utkikk etter noe spesifikt, har mennesker en forbløffende evne til å overse det generelle. Et av de mest kjente eksperimentene er den berømte gorillaen på basketballbanen, som 33-50 prosent av deltagerne feilet å se da de ble bedt om å telle det ene lagets antall pasninger, og følgelig lot hele sin oppmerksomhet ble oppslukt av den oppgaven, (en motsatt variant er the lady in the red dress fra The Matrix). Slik oppmerksomhetssvikt som i gorillaeksperimentet går ofte ustraffet hen, men kan også få mer fatale følger. Som for Eastern Airlines Flight 401 på vei til Miami i 1972. De tre crew-medlemmene i cockpiten ble så konsentrert på et lys på kontrollpanelet som ikke virket, at de glemte å tenke på at flyet fortsatte nedstigningen på autopilot. Flyet krasjet rett i Everglades. 101 personer døde.

Men på tross av, eller snarere på grunn av fatale ulykker som Flight 401, er flybransjen et av de fremste eksemplene på kjernen i Schulzs poeng om å omfavne feil. Det er en ting om et fly blir kapret av terrorister, skutt ned av russiske missiler eller styrter under ekstreme værforhold. Men den mest dødelige ulykken i luftfartshistorien var en langt mer pinlig affære. På Tenerife i 1977, da to Boeing 747 kolliderte på rullebanen. På rullebanen. Kollisjonen ble forårsaket av en serie av små feil, som kollektivt ble katastrofale. Nesten 600 personer ble drept. Den positive siden, i den grad man kan se det positive i en slik hendelse, var at ulykken ledet til en strikt innskjerping av luftfartsindustriens sikkerhetsprotokoller. Og læringsevnen fra flyulykker er blitt så sterk at for hver flyulykke som hender, reduseres sannsynligheten for ytterligere ulykker. For kommersiell luftfart de siste 20 årene har raten for fatale ulykker blitt dividert med åtte og 2015 var det tryggest året å fly i noensinne.

Livsfarlige leger

Mange er redde for å fly, selv om sannsynligheten for å dø når man setter seg i en flykabin er veldig lav, (fem ganger lavere enn for kollektiv transport og kanskje til og med lavere enn inne på selve flyplassen). Men en samfunnsinstitusjon som dreper langt flere mennesker enn flybransjen, og som ofte er mye dårligere til å lære av sine feil, er sykehus. Schulz forteller en historie fra Beth Israel Deaconess Medical Center in Boston, (BIDMC), som sommeren 2008 opplevde alle kirurgers store skrekk; å oppdage at man har operert feil side av en pasients kropp. At det skjer er ikke unormalt. Ifølge det amerikanske Institute of Medicine rammes mellom 690.000 til 748.000 pasienter av medisinske feil, hvert år. Mellom 44.000 og 98.000 dør av dem. For at kommersiell luftfart skulle vært like dødelig, måtte en fullbooket jumbojet styrtet hver tredje dag, og drept alle ombord. Det ville isåfall vært veldig synlig, selv om avisoverskriftene etterhvert hadde blitt veldig monotone.

Å skjule jumbojet-ulykker er vanskelig. Derimot er dødsfall som følger av medisinske feil et fenomen som mye oftere og mye enklere dekkes over. At BIDMC sporenstreks mailet alle 5.000 ansatte samt lokale media, var derfor langt fra noen selvfølgelighet, selv om det var det eneste rette å gjøre fra et etisk perspektiv. Men BIDMC’s respons hadde også å gjøre med en radikal målsetning sykehuset hadde satt et halvt år tidligere, i januar 2008. Innen 1. Januar 2012 skulle alle forebyggelige medisinske feil elimineres. Vel og merke var dette ikke et naivt og fantasifullt nyttårsforsett à la skorsteinsrøykeren som skal slutte å røyke eller det overvektige sofadyret som skal begynne å “trene” – løfter som typisk har null forankring i virkelighet og feiler innen 20. dag jul. Nei, BIDMC’s målsetning var fundert på den hyperrealistiske forutsetningen at, “if you want to try to eradicate error, you have to start by assuming that it is inevitable.” Det første institusjonen gjorde var å iverksette en altomfattende etterforskning av alle mulige måter pasienter ble skadet på. Alle data for begåtte medisinske feil ble attpåtil offentliggjort. Som klinikkens sjef, Paul Levy, forklarte Schulz: “Our view is that if you don’t acknowledge that mistakes occurred, you’ll never eliminate the likelihood that they’ll occur again.” Utsagnet har en klar og ubestridelig logikk. Likevel er det forbløffende hvor mange institusjoner, i både privat og offentlig sektor, som eksplisitt eller implisitt opererer med den virkelighetsfjerne forutsetningen om at man ikke kommer til å gjøre feil, og som når feilene uunngåelig inntreffer, instinktivt reagerer med å dekke over eller benekte at feil har forekommet,istedenfor å erkjenne og analysere. Slik praksis kan iblant preservere ego på kort sikt, men skaper ingen læring for institusjonen. En annen institusjon i en annen bransje, som har noe lignende politikk som BIDMC er hedgefondet Bridgewater, som er blitt notorisk for sin kultur for radikal transparens – som blant annet innebærer at alle samtaler overvåkes slik at de kan granskes i ettertid.   

Kirurgene på BIDMC er trolig unntakene i sin kjølige rasjonalitet og selvransakelse, (BIDMCs profesjonalitet står for eksempel i sterk kontrast til Karolinska Institutets amatørmessige håndtering av Macchiarini-skandalen). De fleste av oss “vet” hvordan verden fungerer, ofte helt uavhengig om vi har noen som helst relevant kunnskap om eller erfaring fra temaet som diskuteres. Å ha “rett” er jo generelt en mye mer behagelig følelse enn å være ignoramusen som ikke vet. Og i dagens samfunn innehar en stadig større andel av befolkningen kontorjobber hvor de kan tillate seg å gå rundt med vrangforestillinger om hvordan ting henger sammen, som en gårdsarbeider eller rørlegger aldri kunne gjort ustraffet. En bekjent av denne anmelderen bruker ofte å påpeke at vann renner nedover. Det er ikke nødvendigvis åpenbart dersom man arbeider i Innovasjon Norge eller Arbeidstilsynet. I slike beskyttede habitater kan “eksperter” gå tilfreds rundt uten den potensielt utrivelige opplevelsen å få sin “ekspertise” testet mot virkeligheten. Som Schulz siterer Charles Renouvier: “Properly speaking, there is no certainty; there are only people who are certain.” For selvfølelsen sier det seg derfor selv at det instinktivt ofte vil være appellerende å ikke spørre for grundig om det man mener er feil, og hvis vi ubenektelig skulle ta feil, er det kanskje bedre å forkaste bevismaterialet enn vår egen hypotese. “I should not like to be wrong,” sier Hercule Poirot. “It is not–how do you say?–my métier.” Men det er en vesensforskjell mellom Poirot og deg. Poirot tar ikke feil, og isåfall så kun midlertidig.

Dommedag

Som de politiske jordskjelvene i år bør ha hamret hjem; det er ikke bare den gemene hop som tar feil, også ekspertene. Og feil begått av en ekspert er ofte farligere enn feil begått av hvermannsen. William Miller var en slik ekspert. Den 22. oktober 1844 hadde store folkemengder samlet seg rundt omkring i New England. De ventet på verdens ende, som ifølge Millers kalkyler forankret i grundig fortolkning av skriften, var nære. Som sin gudegitte plikt hadde Miller distribuert millioner av pamfletter, hymnebøker og plakater om forklarte tidsskjemaet for verdens ende. I første omgang hadde han ikke vært så presis med datering, men nøyd seg med å si at dommens dag ville falle et sted mellom 21. mars 1843 og 21. mars 1844. Da verden mot formodning fortsatt stod etter utløpet av intervallet, var det en av hans disipler, en Samuel Snow, som kom opp med datoen 22. oktober – dedusert ut fra vitenskapelige religiøse kalkyler naturligvis. Da også denne dagen passerte uten at himmelen brast, og solen til og med stod opp neste morgen, begynte situasjonen rett og slett å bli pinlig. Mange hadde unnlatt å plante markene sine denne våren – for hva var vel poenget med det hvis verden uansett ikke ville stå til påske. Andre lot avlingene råtne på høsten, betalte tilbake sin verdslige gjeld og gav vekk det de hadde igjen av penger og eiendom.

Miller hadde tatt feil. Og tusenvis med hadde tatt feil i å stole på ham. Reaksjonene var forunderlige. En følelse av skuffelse slo inn blant mange. I en viss Luther Boutelles ord: “unspeakably sad were the faithful and longing ones. Still in the cold world! No deliverance–the Lord not come!…All were silent, save to inquire, ‘where are we?’ and ‘what next?’” Et hav av motstridende teorier poppet opp for å besvare hvorfor og i hvilken grad Miller hadde tatt feil. De mest ihuga, urekonstruerte Millerittene benektet at den originale teorien hadde slått feil i det hele tatt. De argumenterte at Messias faktisk hadde returnert og hadde entret sine følgeres hjerter, som nå befant seg i jordlig paradis. Andre mer pragmatiske sjeler gav opp gudstroen. Miller selv vedkjente etterhvert å ha tatt feil, men med et vesentlig proviso. Eller, han hadde gjort den “riktige” feilen: “I feel even now more satisfaction in having warned my fellow men than I should feel, were I conscious that I had believed them in danger, and not raised my voice.” Han hadde gjort sin plikt, som hører med til å være ekspert.

Belief Perseverance

William Miller oppfyller ikke kravene til å bli omtalt som en vitenskapsmann. Han var en sjarlatan. Men selv i vårt moderne vitenskapelige samfunn er det ikke gitt at meritterte vitenskapsfolk gir slipp på sine hypoteser og innrømmer feil noe lettere enn sjarlataner. De er også mennesker. Som vitenskapsfilosofen Thomas Kuhn formulerte: “What scientists never do when confronted by even severe and prolonged anomalies…is to renounce the paradigm that led them into crisis……a scientific theory is declared invalid only if an alternate candidate is available to take its place.” Et eksempel på dette fenomenet har vært i nyhetsbildet den siste tiden. Riktignok er det for tidlig og for komplekst til å kunne avsi noen endelig dom. Men reaksjonene på den feilede testen av farmasiselskapet Eli Lillys Alzheimerskur. Testresultatene viste at medisinen, som det hadde vært store forhåpninger om at kunne gi et gjennombrudd for bekjempelse av Alzheimers, ikke hadde noen statistisk signifikant overhode. Sentralt i utviklingen av Eli Lillys Solanezumab-medisin (Sola) spesifikt og i Alzheimerforskningen generelt, står den såkalte amyloid-hypotesen – som stipulerer at sykdommen forårsakes av oppbygning av klebrig plakk kalt beta-amyloid i hjernen. Det interessante i denne konteksten er imidlertid ikke hypotesens innhold, men dens posisjon i det vitenskapelige etablissementet. For selv om Sola strøk testen, virker viljen til å gi slipp på amyloid-hypotesen å være svak. Som en Dr Amit Roy forteller Financial Times: “The amyloid hypothesis has been around for a long time and it always fails. It looks nice but it’s unproven, and it falls over again and again.” Daglig leder for Axovant Sciences, som utvikler en konkurrerende kur mot Alzheimer, Vivek Ramaswamy, er enda krassere: “How many times do you need to disprove the same hypothesis before you reject it?” Men mange sverger fortsatt til hypotesen. Det inkluderer Eli Lilly som har ytterligere seks Alzheimers-medisiner i pipelinen, de flest basert på amyloid-hypotesen. Det kan hende det vil være rett til slutt. Men det er også fare for at farmasinæringen tviholder på denne hypotesen fordi de har investert så tungt i den og fordi, som Kuhn poengterte, de simpelthen mangler alternative paradigmer.

Hvor var du da…?

Alzheimers bokstavelig talt størkner hjernen til de som lider av sykdommen og reduserer hukommelsen deres til en skygge av sin tidligere selv. De som har personer med Alzheimers i familien vet at det kan produsere de mest absurde historier. Men selv om Alzheimers er i den ekstreme enden av skalaen, er heller ikke hukommelsen til mentalt friske mennesker alltid like pålitelig som man liker å tro. Au contraire. Mange synes å ha en oppfatning av at minner lagres i hjernen på samme måte som et tekstdokument på en datamaskin, og holder seg uforandret på harddisken. Spesielt blitzminner av traumatiske eller bemerkelsesverdige øyeblikk som fester seg som et fotografi. Slik er det altså ikke. Hukommelsen kan være skremmende plastisk. Psykologiprofessor Ulric Neisser hadde gjennom flere tiår gått med et slikt minne frosset på hjernen, fra da radioreporteren avbrøt baseballkampen han hørte på med et nyhetsvarsel om japanernes angrep på Pearl Harbor den 7. desember 1941. 40 år senere gikk det plutselig opp for Neisser at profesjonell baseball ikke spilles i desember. Minnet hans var feil. Det var oppdiktet fiksjon. Da Challenger-romfergen eksploderte i 1986 – et annet produkt av insitutional failure – så Neisser sitt snitt til å teste innsikten fra sitt Eureka-øyeblikk i et systematisk eksperiment. Dagen etter katastrofen, samlet han inn sine studenters minner fra hendelsen. Han gjorde det samme tre år senere. Resultatene var oppsiktsvekkende. Mindre enn syv prosent av andregangsrapportene matchet førstegangsrapportene. 50 prosent av andregangsrapportene var gale i to tredeler av sitt innhold, og 25 prosent var gale tvers igjennom. En student som ble vist sin første rapport etter at hennes andre bommet fullstendig, svarte: “I know that’s my handwriting, but I couldn’t possibly have written that.” Ebbinghaus’ glemselskurve i aksjon.

Being Wrong gir en kjærkommen påminnelse om våre kognitive begrensninger og alle måtene vi kan feile på. Journalisten som skrev om den gravide damen som ikke var gravid; statsadvokaten som innbitt insisterte på at en uskyldig dømt var drapspersonen på tross av overveldende bevis, inkludert negative DNA-prøver, for det motsatte; svikten i Alan Greenspans økonomiske modell; voldtektsofferet som skråsikkert identifiserte feil voldtektsmann; eller forfatteren selv som tar seg i å diskutere strengteori rundt middagsbordet med en gjeng ikke-fysikere som ingen hadde annen forkunnskap enn å ha lest en artikkel i New York Times, men som alle hadde harde meninger om emnet. Ofte er vi faktisk fullstendig klar over at vår kunnskap er begrenset. Men vi ignorerer det, og kjører likevel på med skråsikre påstander og vill synsing. Det er simpelthen for vanskelig å si “jeg vet ikke”, like vanskelig som å si “jeg tok feil.” Sjakkspillere er her et interessant unntak. På pressekonferansene med Magnus Carlsen og Sergej Karjakin blir nesten halvparten av spørsmålene, om ikke mer, besvart med en variant av “I don’t know.”

Being Wrong er ingen selvhjelpsbok, (gudskjelov), og tilbyr ei heller noe akademisk rammeverk for å eliminere feil. Men hvis boken lykkes å gjøre oss bare litt mer oppmerksomme på egen feilbarlighet og litt mindre skråsikre på egen korrekthet, har den oppnådd mye.

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s