På vei mot et postindustrielt klassesamfunn?

Ottar Brox tar et oppgjør med standard økonomisk teori i sin beretning om Norges vei til velstand. Men nasjonens økonomiske fremtid står nå i fare om vi ikke finner tilbake til selvforsyningsmentaliteten fra 1800-tallets småbruk.

På vei mot et postindustrielt klassesamfunn?
Ottar Brox
Pax Forlag, 2016
Anmeldt av: Markus N. Reitan

Hvorfor var den norske veien til velstand så kort? Hvordan ble det norske samfunnet såpass egalitært? Risikerer vi nå å gå mot et samfunn med mye større sosiale og økonomiske ulikheter? Dette er viktige spørsmål som Ottar Brox tar opp i sin nye bok: På vei mot et postindustrielt klassesamfunn? Og den 86 år gamle tidligere sosiologiprofessoren og stortingsrepresentanten for SV angriper spørsmålene med en helt vitalitet enn sine intellektuelt dovne etterfølgere på norsk venstreside. Han er like nådeløs i sin kritikk av begge politiske sider, og dette er derfor en bok som bør leses av alle med interesse for det norske samfunns fremtidsutsikter. Spesielt bør den leses av de som tror at vi i fremtiden kan leve av å kjøre hverandre rundt i Uber og overnatte hos hverandre via AirBnB.

Som bokens tittel indikerer, er Brox dypt bekymret for at det Norge han vokste opp i er i ferd med å svinne hen til fordel for et langt mindre trivelig sted: “Holder Gerhardsens Norge på å bli som andre rike OECD-land, der det tjenes milliardformuer på børsen, samtidig som vi er i ferd med å skape en ny fattigklasse – prekariatet?” Dette prekariatet kaster en lang mørk skygge gjennom hele boken. Den overhengende trusselen om at store deler av Norges historisk velfødde arbeiderklasse og velstående middelklasse risikerer å falle ned i en samfunnsklasse uten den økonomiske sikkerheten, emosjonelle balansen og forutsigbarheten som fast lønnet arbeid gir, hvor de heller tvinges til å løpe rundt etter strøjobber – et rottehjul som aldri leder frem til osten uansett hvor hardt man tråkker.

Brox’ betraktninger om økende ulikheter er dog ikke bokens mest interessante del. Mange vil nok være enig med ham i at stadig flere rike land, både kan være på vei til til økt fattigdom, kriminalitet, etniske motsetninger, psykiske lidelser og rotløs ungdom. Men Brox’ påstand om at det er “langt mer effektivt å redusere forskjellene enn å satse på større økonomisk vekst”, blir ikke tilstrekkelig godt begrunnet til å virke overbevisende. Dessuten er det en ting å belyse at sosiale og økonomiske ulikheter er et problem, men noe ganske annet å identifisere effektive løsninger, hvilket Brox erkjenner i langt større grad enn mer utopiske partikolleger, som gledelig sprøyter ut ulikhetsminkende tiltak helt uten tanke for hvilken collateral damage tiltakene måtte ha. Ett eksempel er Frankrikes president Francois Hollandes Pikettyesque 75 prosents superskatt på de rike, som ble forkastet etter to år. Brox virker ikke til å ha tro på slike Pikettyesque tiltak som reduserer ulikhetene simpelthen ved å gjøre de rike fattigere, uten at de fattige blir rikere.

Norges korte og harmoniske vei til velstand

Den mest interessante og originale delen i Brox’ bok er hans analyse av Norges økonomiske historie, som utfordrer konvensjonelle oppfatninger om hvordan Norge gikk fra “fattig” bondesamfunn til en av verdens mest avanserte økonomier. Denne delen er ikke bare relevant for Norge, men for økonomi- og utviklingsfaget generelt, fordi lærdommene Brox trekker fra Norges historiske erfaring står i sterk kontrast til teorier holdt av distingverte eksperter i institusjoner som Verdensbanken og Det internasjonale pengefondet, om hvordan “primitive” land bør “moderniseres”, “industrialiseres”, “løftes ut av fattigdom” eller “klatre på utviklingsstigen.”

Den mest oppsiktsvekkende informasjonen i boken er Brox’ dokumentasjon av at antall registrerte jordbruksenheter steg i Norge samtidig som industrialiseringsprosessen gikk for fullt. Og ikke bare økte antallet bruksenheter litt, men kraftig. Gjennom hele 1800-tallet og helt til etter andre verdenskrig. Fra 246 634 i 1907 (første år man har pålitelig statistikk fra), til 345 125 i 1949. En statistisk publikasjon Brox har oppdrevet fra 1873 indikerer at antallet bruk mellom 1819 og 1870 økte omtrentlig fra 93 000 til 146 000, (ikke nødvendigvis helt sammenlignbare størrelser med dataserien som løper fra 1907). Økningen var størst blant de minste brukene. Her har den norske historien gått stikk i strid med hvordan konvensjonelle agronomiske og økonomiske tekstbøker sier at et samfunn bør utvikles. For her sier teorien at veien til utvikling går via konsoliderin til større og mer effektive bruk som oppnår skalafordeler, og ikke sløser med arbeidskraft. Brox refererer da også til en konferanse på 1950-tallet, hvor en u-hjelpsekspert gikk motstrøms og argumenterte for å konsentrere på småbrukerklassen i fattige land kombinert med jordreform, (kort sagt å redistribuere jord fra de få til de mange). Den herren fikk raskt passet sitt påskrevet av en høyere funksjonær i norsk landbruksadministrasjon, som visste bedre. Det gikk vel an å lære av Norges eksempel at en slik strategi ville være for kortsiktig? “For om noen år – om den økonomiske utviklinga kommer i gang, begynner det møysommelige arbeidet med å få slått småbruk til levedyktige enheter.” Problemet var bare at denne funksjonæren som ville belære andre land, ikke kjente situasjonen i sitt eget land. For som Brox viser, ble ikke norske småbruk slått sammen til “levedyktige” enheter. Snarere tvert imot. I motsetning til teknokratenes oppfatning av at disse småbrukene var for små, slår Brox fast at de var akkurat passe store.

Brox gir en glitrende analyse av hvorfor de norske småbrukene var akkurat passe store. Forklaringen finnes i det faktum at det meste av landets areal er impediment – altså ubrukelig eller ikke dyrkbart areal, som stenete eller vannsyk mark eller skrapskog full av røtter og kratt. Og her ligger det et paradoks. Nemlig at nordmenn flest hadde mulighet til å leve av jordbruk i liten skala fordi boniteten var så dårlig. Nettopp fordi marken var så dårlig, var eneste måte å få noe produktivt ut av den gjennom arbeidsintensivt småskala jordbruk. For å uttale det formelt; grunnrenten av norsk jord nærmet seg 0 i perifere strøk, fordi jorden kastet så lite av seg. En grunnrente ned mot null høres ikke særskilt attraktivt ut. Men den andre siden av denne saken er at også prisen for land konvergerer mot null. Dette åpnet opp muligheter for jordbruksvirksomhet for en stor del av Norges befolkning, inkludert de som hadde lite eller ingen penger til å kjøpe land. Dette i sterk kontrast til i andre land hvor landeierskap var konsentrert i hendene til en liten elite av kongelige, geistlige og adelige landeiere, med få eller ingen muligheter til å eie egen mark for samfunnets lavere klasser. Ergo, selv om norsk jordbruk var ekstremt arbeidsintensivt, var det ekstremt lite kapitalintensivt. Og for de aller fleste (sunne og friske) nordmenn, var det kapital, ikke arbeidskraft som var den knappe faktoren. Jord som krevde mye arbeid, men som var nesten gratis, passet derfor dem langt bedre enn jord som krevde lite arbeid (som i Danmark), men som de ikke hadde hatt kapital til å erverve.

En kanskje noe uventet parallell kan trekkes fra Brox’ bok til en annen (relativt) ny bok, Joe Studwells How Asia Works. I motsetning til fjerne utopier om at fattige land plutselig skal bli ledende industrinasjoner, sier også Studwell at veien ut av fattigdom går via konsentrasjon på arbeidsintensivt småskala-jordbruk – kombinert med landreform. Selv om det kan redusere den målte produktiviteten per arbeidstime, lønner det seg å bruke flere arbeidstimer (flere folk), så lenge det øker produksjonen per hektar, for land som har en overflod av tilgjengelig arbeidskraft som uansett ikke har mulighet til å sysselsettes for andre produktive formål. Ingen ringere enn Bill Gates fikk såpass mye å tenke på av dette argumentet at han gjorde How Asia Works til obligatorisk lesning for alle som jobber med agrikultur i stiftelsen hans. Mon tro om Microsoft-gründeren venter på den engelske oversettelsen av På vei mot et postindustrielt klassesamfunn?

Norge vs Skottland

Brox sammenligner for eksempel Norge med Skottland. To land som har til felles at de ligger i Europas periferi og er relativt like når det kommer til geografi, klima og naturressurser, som fisk og (senere) olje. Derimot hadde Skottland (så vel som England) en langt mer brutal og abrupt industriell revolusjon enn Norge. Mens antallet norske jordbruk fortsatte å øke halvveis inn i det 20- århundre, opplevde Skottland “utstøtningsprosesser” som presset rurale bønder inn i det urbane proletariatet. Brox beskriver denne prosessen, de såkalte clearances, som et historisk traume, viet stor plass i skotsk folklore. Dette innebar at titusenvis av leilendinger ble forvist fra arealer de hadde brukt i hundrevis av år før adelen overtok eiendomsretten. Årsaken var den store etterspørselen etter ull på 1700-tallet, som gjorde det mer profitabelt å bruke markområder som beite for saueflokker, heller enn å la leilendinger bruke marken. Likeledes i England, med de såkalte enclosures, eller inngjerdinger. Store landområder som landeierne helt siden middelalderen bare hadde brukt ekstensivt, for eksempel til jakt, mens de tillot fattigfolk å bruke marken som en de facto allmenning, ble gjerdet inn. Følgelig økte den rurale fattigdommen kraftig, og mange hadde ikke annet valg enn å flytte til byene for å ta svært dårlig betalte industrijobber, i den grad det var jobber å få. Brox har intet rosenrødt syn på den industrielle revolusjon. Han har et poeng når han sier at mange, som historiefortelleren Bill Bryson, ser på økonomisk vekst som synonymt med økning i allmenn velferd, uten å hensynta fordelingen av den voksende verdiskapningen. Brox viser heller til den kjente (og kontroversielle) økonomen Karl Polanyi, som hevdet at de som hadde makt i Storbritannia nærmest avskaffet eksistensgrunnlaget for det store flertallet på landsbygda, og historikeren E. P. Thompson, som i sin bok om den engelske arbeiderklassens tilblivelse, argumenterte at levestandarden sank gjennom iallefall 50 år. (På dette området maler også Robert Gordons majestetiske The Rise and Fall of American Growth et dystrere bilde enn gjengs oppfatning av velferden til menneskene som formet den amerikanske arbeiderklassen, selv om bruttonasjonalproduktet vokste raskt).

Norge fikk altså en bygdeøkonomi, med i stor grad selvforsynte bønder spredt rundt i hele landet – inkludert i Nord-Norge, hvor befolkningsveksten var høyere enn i landet forøvrig gjennom 1800-tallet. Denne tradisjonelle samfunnsstrukturen stod likevel ikke i veien for en industrialisering av norsk økonomi. Men til forskjell fra Storbritannia, var den norske industrialiseringsprosessen langt mer gradvis og mindre revolusjonær, i tillegg til at den var mer geografisk adspredt enn konsentrert i noen få store industriklynger som Manchester, Glasgow og Birmingham.

Brox støtter seg til økonomisk forskning som slår fast at Norge var blant de fem best stilte landene i Europa med hensyn til bruttonasjonalprodukt allerede på 1800-tallet. For denne anmelderen høres det vel optimistisk ut. Om man for eksempel ser på Maddison-databasen – den mest komprehensive samlingen av historiske bruttonasjonalproduktanslag for en stor mengde land – er Norge milevis bak Nordvest-Europa så vel som Sveits og Østerrike både i 1850 og 1900. I 1850 er Norge til og med fortsatt bak Italia, Spania og Hellas. Men når det er sagt, så er presisjonen i alle slike beregninger så langt tilbake i tid nødvendigvis svært begrenset. Det man imidlertid kan slå sikrere fast er at Norge ikke var et særpreget “fattig” land i europeisk målestokk på 1800-tallet, selv om slike oppfatninger fortsetter å florere, også i utdannede kretser.

Brox skriver interessant om hvordan “industrien i Norge ble en bygdenæring”, basert på utnyttelse av lokale naturressurser i mindre skala. Ikke tekstil- og mekanisk industri som i Storbritannia. Norsk industri var ofte knyttet til fossefall – som det naturligvis ikke var lett å flytte på. Brox argumenterer dessuten for at også arbeidskraften var mindre mobil på norsk side av Nordsjøen. Norske bygdefolk var på konstant jakt etter (deltids)-jobber som sikret dem nødvendige kontanter, men kun fra kilder som ikke forutsatte permanent flytting fra deres selvforsyningsbruk. Brox viser til at bygdehushold som gikk rundt på 5-6.000 kroner i skattbar inntekt, var uinteressert i å flytte til byer for å ta ufaglærte jobber som gav 18.000 i inntekt. Hvorfor nordmenn var så sterk  bundet til røttene (i større grad enn det man kan forklare med rene økonomiske argumenter?), er kanskje en problemstilling man fortsatt ikke har kommet helt til bunns i. Brox beskriver også interessant hvordan Norge ikke bare fikk småbruksgenererte industrisamfunn, men også industrigenererte småbruksbygder. Vel så ofte som at en fabrikk ble anlagt ved et fossefall i nærheten av eksisterende småbruk, kunne sekvensen være at industri-, gruve-, og fiskearbeidere skaffet seg småbruk ved siden av jobben. Dette er motsatt av den konvensjonelle (teoretiske) oppfatning av hvordan en “moderniseringsprosess” skal være. Men det gav mening. Et par kyr og litt potet- eller fiskeproduksjon på si, gjorde norske arbeidere/småbrukere langt mer robuste mot økonomiske sjokk – som arbeidsledighet – enn sine engelske motparter.

Brox kommer også med en utfordring til forskere om å falsifisere hypotesen om at økonomisk vekst og generell velferd øker raskere dersom samfunnet unngår “industriell revolusjon” etter britisk mønster – som Brox mener at innebærer rasering av den førindustrielle subsistensøkonomien. Det er ikke bare et spørsmål med teoretisk relevans for forståelsen av britisk og norsk økonomisk historie, men også praktisk relevans for land i den tredje verden som i dag befinner seg på tilsvarende utviklingsnivå som Norge og Storbritannia gjorde for 50, 100 eller 200 år siden.

Er Norges glansdager talte?

Når det kommer til dagens økonomiske situasjon i Norge og utsiktene fremover, holder Brox en nokså dyster tone. Han åpner boken med et spydig stikk til Thorbjørn Jaglands visjon om “det norske hus”, som Brox med rette i motsetning til den tidligere statsministeren, mener at har behov for vedlikehold, ikke å bli bygget på nytt. Generelt er Brox, i motsetning til mange grunnere tenkere på venstresiden (som nevnte Jagland), svært skeptisk til myndigheters evne til å planlegge samfunn – noe som kanskje skyldes hans iboende nord-norske fornuft? Brox benekter ikke at statlig planlegning av økonomien har effekt, bare at effektene gjerne er motsatt av målet.

I de to siste delene av boken tar Brox for seg så mange emner – fra borgerlønn via fiskeriøkonomi til reindrift – at ingen av dem nødvendigvis kan få like god dekning som hans analyse av Norges økonomiske vei hit. Veien herifra har han mange interessante og absolutt leseverdige tanker om, men naturligvis færre svar på. Leseren vil merke seg hvor flittig han avslutter setninger med et spørsmålstegn heller enn punktum – noe denne anmelderen tolker som et tegn på at han fortsatt i voksen alder opprettholder et åpent sinn.

Et gjennomgående tema er forfatterens frykt for dannelsen av et prekariat i Norge. Han ser fiender på flere fronter. Robotisering i industrien og servicenæringer; import av en “tjenesteyterklasse” som både bidrar til økte ulikheter og lavere levestandard; EØS-avtalen, som Brox argumenterer overbevisende for at har erstattet sunt bondevett med et “Race to the Bottom”, som trekker lønningene i hele EU ned mot bulgarske nivåer; og ikke minst at det utdannes altfor mange svake teoretikere som neppe vil kunne sysselsettes til produktive formål i fremtidens økonomi. Grunnleggende økonomisk teori sier at gratis produksjonsfaktorer leder til overforbruk. Utdannelse er “gratis” i Norge. Derav er faren stor for en re-proletarisering av mange av de som har tatt eller tar postgymnasial utdannelse i Norge. BI-studenter som ender som makeup-artister eller undersysselsatte søppeltømmere er noe vi trolig vil se mer av i fremtidens Norge. Brox holder ingenting tilbake i sin kritikk av investor Jens Ulltveit-Moe og Civita-general Kristin Clemet. Førstnevnte for hans syn at økt arbeidsledighet tvinger frem omstilling og en, i Ulltveit-Moes øyne, nødvendig folkemigrasjon til byene. Brox tror derimot det er begrensninger på hvor mye urbanisering Norge kan absorbere, og viser heller til at ekstrem avansert maritim teknologi produseres på småsteder langs kysten. Ulsteinvik for eksempel. Clemet får gjennomgå for å være den “mest urealistisk optimistiske” som ifølge Brox tror at fattige innvandrere etterhvert blir norsk middelklasse. Brox på sin side ser heller klare konturer av en importert tjenesterklasse som hverken fremmer velferden til landets eksisterende eller nye befolkning.

Tibake til småbrukene?
Brox gjør det klinkende klart at han ikke tror Norges fremtid ligger i en retur til 1800-tallets småbruk. Dog tror han vi trenger en viss tilbakegang til selvforsyningsmentaliteten som rådet i småbruksnorge. Hvis fremtiden bringer massearbeidsløshet, MÅ folk være istand til å forsørge seg selv uten en arbeidsgiver, i det minste til dels. Brox tror det mest naturlige er å få folk til å kombinere egen arbeidskraft med fellesskapets naturressurser, kanskje spesielt innen fiske. Det er ingenting i boken Brox kritiserer så krast som norsk fiskeripolitikk, som han argumenterer for at gir superprofitt til et fåtall store aktører, medfører storstilt sløsing av kapital, og i praksis har forvist store mengder småfiskere vekk fra sitt historiske levebrød – ikke fordi de ble økonomisk utkonkurrert, men regulert ut av spill av et bakvendt båtkvotesystem. For de som ikke kan forsørge seg selv, heller Brox i retning av innføring av en borgerlønn, noe han betegner som en løfterik idé, men uten å utbrodere i detalj. Det får formodentlig bli et tema for en neste bok.

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

w

Connecting to %s